Bekreftet verdi

Vel, til slutt lander det i å slippe optimaliseringen. Det handler om balanse. Slipp krigen – og vi finner fred. Det som er litt sorgmodig, er at krigen ofte har blitt selve karakteren til så mange. Sikkerheten de har brukt et helt liv på å bygge opp er denne personaen. Så når én ikke lenger gidder å være med på opp/ned, seier/tap, valgt/ikke valgt – skapes det turbulens. Ikke fordi man angriper, men fordi man ikke lenger spiller på de samme strengene. Det kan skape mye bevegelse rundt den som står stille.

Det tok lang tid før jeg forstod dette. Jeg forsøkte å gripe med hodet det kroppen allerede hadde gitt slipp på. Håpet holdt fast gjennom gamle traumer og mønstre som viste hvor mye som egentlig bandt. Det var smertefullt, uten tvil. Å gi slipp på kampene. Å forlate den vertikale inndelingen vi mennesker så lett konstruerer – og i stedet bevege seg horisontalt. Det skaper naturligvis desillusjon. Og det gjør vondt.

Jeg trodde lenge det gjorde mest vondt fordi jeg sto alene i ønsket om lagånd fremfor konkurranse. I ettertid ser jeg at det egentlig aldri handlet om konkurranse. I bunn og grunn handler det om trygghet. Og behovet for å bli bekreftet som verdifull. Det strekker seg helt tilbake til spedbarnets første erfaring av å bli sett. Når man slutter å bekrefte den vertikale måten å forstå verden på, forsvinner også bekreftelsen av den.

Det kan oppleves som et brudd – selv om det aldri var ment som en krigserklæring. Det var ikke en handling rettet mot noen. Det var ganske enkelt at jeg sluttet å speile. Noen relasjoner må da ta slutt, ikke av hat, men av nødvendighet. Jeg i fred – uten behov for posisjon. Andre i sin prosess – hva enn den innebærer. Livene kan gå videre.

Vi bruker enorme krefter på å opprettholde oss selv i relasjon til andre.
- Hvem er hva?
- Hvordan ser jeg ut?
- Hva tenker han?
- Hvor er jeg plassert?

Alt dette sliter – kroppslig og emosjonelt.

Jeg har en hypotese om at mye kroppslig ubehag kan henge sammen med dette presset. Vond skulder, stramme øyne, vond mage. Kroppen bærer mer enn vi liker å tro når vi står i konstant sosial posisjonering.

Man kan se det fysisk:
- Brystet holdes kunstig frem for å vise styrke.
- Nakken bøyes fremover i årvåkenhet.
- Blikket flakker for å plassere seg i rommet.

Hodet og kroppen går nesten konstant i høygir. Samtidig legger vi lag på lag av kalkulert varme, kulde, selvsikkerhet, mystikk – alt for å etterligne flyt og frihet. Men det er kanskje det motsatte.

Paradokset er dette:
Man tror man vinner ved å vinne spillet, men man vinner ved å slippe det.

Når behovet for seier forsvinner, slipper kroppen kampen. Prosessen lett? Nei, langt derfra. Man må møte seg selv. Men ett eller to år med ærlig møte – så begynner det å lette. Legg til litt kjærlighet og to ulike reguleringsmønstre i miksen, så blir det ekstra interessant. Irritasjon dukker opp. Sårbarhet dukker opp.

Tidligere ville jeg regulert det bort. Irritasjon gjennom friksjon. Sårbarhet gjennom sjarm og bevegelse. Alltid i ytterpunktene. Men balansen ligger ikke i å optimalisere bort den ene eller den andre. Den ligger i å romme begge. Krig og fred. Begge må få være. Og et sted der imellom oppstår helheten.

Hvor skal man begynne?

Vel, hva kan jeg si. Veien til autonomi var en kronglete og lang vei å gå. Jeg ante vel ikke alt man skulle møte underveis. At hele felt ville snu seg rundt da man sluttet regulere seg selv og andre. Det føles ikke som frihet enda, så ærlig må jeg være. Men jeg tenker det går seg vel til sakte men sikkert. Flyt og alt dette kommer nok i sitt eget tempo. Men inntil da fortsetter jeg som jeg gjør og skriver og ene og andre.

Men å skrive fra ro fremfor aktivering, det er vel hele poenget. Dette med å slippe helt. Yeah. Det tar vel sin tid. Frem til da kan man kanskje betrakte og anerkjenne disse vakre formene omkring. Det er vel liksom det. Kanskje det bare blir flyt. Kanskje man bare skal skrive fortsettelsen etter. Altså skrive om livet etter bruddet, før det har hendt. Bare skrive masse fantasi… Hendelser som ikke har hendt enda.

For sannheten er vel det er vel nettopp dette som er kreasjon sant. Å skape karakterer ut fra dem man ser på kafe. For dette er jo nettopp levende. Da blir man ikke alene, men kommer i kontakt med alle og enhver. Det er jo kjempemorsomt. Eller små skriveøvelser… To minutter om hun bak kassen, og han. Som snakker om den kjempegode donuten. Hvor intenst god den må være kanskje…

Jeg vet ikke. Men det er kanskje faktisk nettopp her livet egentlig starter å leve på nytt, og nettopp herfra samtale-emnene jeg ikke vet om vil dukke opp. Gjennom observasjon av livet selv. Ja. Kanskje det. Kanskje jeg bare må skrive ut min sjel. Kanskje det er det eneste jeg kan gjøre etter alt. Kanskje det er det hele. Og kanskje nettsiden kan inneholde dagens tekst… 

Så ja…
To vakre damer, hun med de litt katteaktige øynene og ene med litt større våkne. Hvordan hun ene smøg seg forbi som om jeg ikke la merke til henne, mens hun andre snudde seg rundt undrende om det var noen respons å bite tak i. Vakre former uten tvil, og det er vel mye vakrere se livet enn å stenge det ute. Det er ikke mer tid for denne smerten er det vel.

Jeg kunne jo brukt all verdens tid på å forsøke forstå hvordan mennesker kan velge annerledes enn jeg ville valgt og hvordan det jeg trodde var lojalitet i realiteten var konkurranse. Vel det er ikke så viktig er det vel. For hei, der kom hun vandrende inn på kafeen med dette vakre smilet som sier “Hei, jeg lever - du lever - og det er nok”.

Jess. Så man ble forsøkt pakket inn i en boks, men jeg var aldri skapt for å være i en boks. Så hele spillrammene falt vekk. Jeg trenger dem ikke. Jeg levde i en verden der jeg holdt igjen pga mine traumer, men nå slipper dem. Jeg slapp dem alle sammen igjennom denne prosessen. Og det som er mest interessant av alt er at min verdi ble forsøkt definert, men jeg forstod - jeg velger min verdi. Og det er egentlig det siste.Så livet går videre. Jeg overlevde, og klarer meg. 

Jeg kan jo på den måten nettopp eie hele prosessen uten skam eller redsel. For hva er det å frykte når man bare drifter videre i øyeblikkene? Hvilken verdi er det som må tillegges når jeg bare er. Det er nok. Jeg trodde det var mer enn dette, men det er det ikke. Det ordner seg nok. Alt i sin tid. Jeg bare forlot hele spillbrettet, og det føles befriende nå som støvet har lagt seg. Alt jeg trengte var bare å legge ned kampen.

Så alle overskridelsene, alt dette med flausene tilknyttet å holde seg oppe blir bare perifere. Samme med hvis det hele liksom var iscenesatt fra starten. For sannheten er vel det hele blir uvesentlig til sist. Ikke fordi det var greit, og ikke fordi det ikke gjorde vondt. Men fordi det ikke er dette øyeblikket. Dette øyeblikket kommer og går i sitt eget tempo. Og det er nok. Og jeg er nok. Og du er nok.

Det var bare jeg som trodde at å leve autonom var lik døden selv. Men det var jo ironisk nok nettopp det motsatte. Også er jeg glad for at jeg ikke falt inn i krigen, sinne og alt dette og ble bitter. Det er vel det som utgjør forskjellen, og det er vel derfor dette blir flytende. Så glem alt om mytologi, heroisme og disse tingene. Alt det er bare en ny kamp. De var kart en gang for å holde ut og ikke falle i kamp.

Nå er det bare historier. Og det som gjenstår er sosial dynamikk og menneskelig psykologi. Uregulerte mennesker og regulerte. Selvbeskyttelse og beskyttelse av selvbilder. Og det er greit. Jeg trenger ikke vinne. Jeg trenger ikke kjempe. Jeg trenger ikke bruke energi på å holde noe som ikke kunne holdes oppe. Det føles ekstremt befriende å til slutt kjenne hjertet smelte etter det ble knust i tusen biter.

Ideologien om at mennesket er kjærlighet og ene og andre stemmer et sted, det vet jeg. De rommene jeg har vært i har bare ikke vært bygget for dette. Og det er sånn det er. Det er ikke noe å kjempe imot eller for lengre, nettopp derfor. Til sist så er det bare gjøre så godt man kan med det man har. Som er seg selv., Det er til sist alt som teller. Og når man har det godt med seg selv så kan man spre litt kjærlighet i denne verden, så får folk ta imot eller la seg irritere. Man går mye stødigere alene. Det var bare jeg som hadde håp og tro om at vi sto på samme side. Men ikke alle vil videre, og det må man bare akseptere.

Bruddet kunne vært renere, men jaja. Hvis det var det som måtte til for at de skal kunne leve med å stå stille, men igjen som seierende - så får de det. Jeg velger friheten.