Bekreftet verdi
Vel, til slutt lander det i å slippe optimaliseringen. Det handler om balanse. Slipp krigen – og vi finner fred. Det som er litt sorgmodig, er at krigen ofte har blitt selve karakteren til så mange. Sikkerheten de har brukt et helt liv på å bygge opp er denne personaen. Så når én ikke lenger gidder å være med på opp/ned, seier/tap, valgt/ikke valgt – skapes det turbulens. Ikke fordi man angriper, men fordi man ikke lenger spiller på de samme strengene. Det kan skape mye bevegelse rundt den som står stille.
Det tok lang tid før jeg forstod dette. Jeg forsøkte å gripe med hodet det kroppen allerede hadde gitt slipp på. Håpet holdt fast gjennom gamle traumer og mønstre som viste hvor mye som egentlig bandt. Det var smertefullt, uten tvil. Å gi slipp på kampene. Å forlate den vertikale inndelingen vi mennesker så lett konstruerer – og i stedet bevege seg horisontalt. Det skaper naturligvis desillusjon. Og det gjør vondt.
Jeg trodde lenge det gjorde mest vondt fordi jeg sto alene i ønsket om lagånd fremfor konkurranse. I ettertid ser jeg at det egentlig aldri handlet om konkurranse. I bunn og grunn handler det om trygghet. Og behovet for å bli bekreftet som verdifull. Det strekker seg helt tilbake til spedbarnets første erfaring av å bli sett. Når man slutter å bekrefte den vertikale måten å forstå verden på, forsvinner også bekreftelsen av den.
Det kan oppleves som et brudd – selv om det aldri var ment som en krigserklæring. Det var ikke en handling rettet mot noen. Det var ganske enkelt at jeg sluttet å speile. Noen relasjoner må da ta slutt, ikke av hat, men av nødvendighet. Jeg i fred – uten behov for posisjon. Andre i sin prosess – hva enn den innebærer. Livene kan gå videre.
Vi bruker enorme krefter på å opprettholde oss selv i relasjon til andre.
- Hvem er hva?
- Hvordan ser jeg ut?
- Hva tenker han?
- Hvor er jeg plassert?
Alt dette sliter – kroppslig og emosjonelt.
Jeg har en hypotese om at mye kroppslig ubehag kan henge sammen med dette presset. Vond skulder, stramme øyne, vond mage. Kroppen bærer mer enn vi liker å tro når vi står i konstant sosial posisjonering.
Man kan se det fysisk:
- Brystet holdes kunstig frem for å vise styrke.
- Nakken bøyes fremover i årvåkenhet.
- Blikket flakker for å plassere seg i rommet.
Hodet og kroppen går nesten konstant i høygir. Samtidig legger vi lag på lag av kalkulert varme, kulde, selvsikkerhet, mystikk – alt for å etterligne flyt og frihet. Men det er kanskje det motsatte.
Paradokset er dette:
Man tror man vinner ved å vinne spillet, men man vinner ved å slippe det.
Når behovet for seier forsvinner, slipper kroppen kampen. Prosessen lett? Nei, langt derfra. Man må møte seg selv. Men ett eller to år med ærlig møte – så begynner det å lette. Legg til litt kjærlighet og to ulike reguleringsmønstre i miksen, så blir det ekstra interessant. Irritasjon dukker opp. Sårbarhet dukker opp.
Tidligere ville jeg regulert det bort. Irritasjon gjennom friksjon. Sårbarhet gjennom sjarm og bevegelse. Alltid i ytterpunktene. Men balansen ligger ikke i å optimalisere bort den ene eller den andre. Den ligger i å romme begge. Krig og fred. Begge må få være. Og et sted der imellom oppstår helheten.